Innledning

Rådet for dyreetikk skrev i 2014 (1): «Fisk har tradisjonelt ikke blitt betraktet som dyr med følelser som fortjener omtanke for deres velferd, og en kan si at vi har vært, og i stor grad er, «kulturelt blinde» for at fisk er dyr som kan påføres lidelse.» Det samme kan vi også si om krepsdyr.

Det kan være vanskelig å gi en kort og dekkende definisjon av begrepet dyrevelferd. En definisjon som ofte blir brukt av forskere ble gitt av verdens første professor i dyrevelferd, Donald M. Broom: «The welfare of an animal is its state as regards its attempts to cope with its environment» (2). I sin uttalelse om fangstmetoder i kommersielle fiskerier fra 2014, benyttet Rådet for dyreetikk denne forståelsen av dyrevelferd (1): «Dyrets bevisste opplevelse av sin egen livssituasjon». Det er her viktig å merke seg at dyrevelferd handler om tilstanden hos enkeltindivider. Dyrevelferdsloven omfatter organismer (individer) som man mener har en form for bevisst, kvalitativ opplevelse av sin situasjon. Innledningsvis er det også verdt å minne om at respekt også er en del av formålet med dyrevelferdsloven, slik det er gitt i § 1 og § 2: «Formålet med loven er å fremme god dyrevelferd og respekt for pattedyr, fugler, krypdyr, amfibier, fisk, tifotkreps, blekksprut og honningbier.»

Når det gjelder studier på stress og smerte hos menneske og andre pattedyr, som niser, ser vi at det er svært store fysiologiske og nevrologiske likheter, selv om vi ikke har førstehånds kunnskap om de andre pattedyrenes mentale tilstand. For fisk har vi en del kunnskap om beinfisk, mens bruskfisk som haier og rokker har vi mindre data om og disse artene vil ikke omtales her. For krepsdyr er det også mye vi ennå ikke vet.

Vi regner med at bevissthet oppstår i sentralnervesystemet, men vet ikke helt hvordan. Filosofene kaller dette det vanskelige problemet («The Hard Problem»). I dag er det vitenskapelig enighet om at bevissthet ikke er unikt for mennesker, men også innehas av andre landlevende virveldyr. Fisk blir i dag i stor grad også vurdert å ha evne til å oppfatte smerte og stress på en måte som ligner det vi finner hos andre virveldyr, og noen fiskearter viser adferd som tyder på et høyt bevissthetsnivå. For tifotkreps er det større uenighet blant forskerne om både datagrunnlag og tolkninger, men det er en økende mengde forskning som indikerer at bevissthet er en egenskap som i en eller annen form også kan innehas av dyr som tifotkreps og blekksprut, til og med insekter som honningbier (3). Dette er også grunnlaget for at disse dyrene er tatt med i den norske loven om dyrevelferd

Hva mener vi med smerte og stress?

Smerte er en sentral del av menneskenes opplevelse av verden. Forskning har, ikke overraskende, vist oss at vi deler denne opplevelsen med andre dyr. Forutsetningene for smerteoppfattelse, i form av anatomi og funksjon av reseptorer, nervefibertyper, kjemiske modulerende substanser og hovedtrekk i sentralnervesystemet, er ganske konservert på tvers av dyrearter. Det er vanskelig å vite helt sikkert hvordan ulike dyrearter oppfatter smerte, og om den er lik menneskers smerteopplevelser, men vi vet at dyrenes størrelse eller alder ikke har betydning for deres evne til å oppfatte smerte. Under en vurdering av smertebelastningen til et dyr må vi ta hensyn til både smertens intensitet og dens varighet. Smerte er av «The International Association for the study of pain» definert slik: «En ubehagelig sensorisk og emosjonell erfaring assosiert med, eller lignende det som blir assosiert med, faktisk eller potensiell vevsskade.» (IASP, 2023, vår oversettelse). Et sett med kriterier for å vurdere om en dyreart er i stand til å føle smerte eller ikke ble utarbeidet i 1992 og brukes fortsatt (4):

• Dyret har reseptorer som reagerer på skadelige/smertefulle stimuli plassert på funksjonelt viktige steder på eller i kroppen.

• Hjernen har strukturer som er analoge til dem som finnes i menneskers hjernebark.

• Det er nervebaner som forbinder reseptorene for skadelige/smertefulle stimuli med disse hjerneområdene.

• Det finnes reseptorer i sentralnervesystemet, og særlig i hjernen, som aktiveres av opioider (morfinliknende stoffer) som er involvert i smertekontroll.

• Dyret reagerer på potensielt skadelige/smertefulle stimuli ved å unngå dem eller minimere skaden. Avvergereaksjoner på skadelige/smertefulle stimuli er relativt uelastiske og består over tid.

• Smertestillende midler modifiserer (minsker) dyrets respons på skadelige/smertefulle stimuli.

• Dyret velger selv å innta smertelindrende midler når det opplever skade/smerte som ikke kan unngås.

• Dyret lærer å assosiere nøytrale hendelser med smerte (betinget læring).

Smerteoppfattelse kan deles i to komponenter. Først kommer selve registreringen av skadelige stimuli, det forskere kaller nocisepsjon (evnen til å oppfatte, registrere og overføre informasjon om skadelig påvirkning av kroppen), deretter smerteopplevelsen, det at vi kjenner at det gjør vondt. Spesialiserte nerveceller, eller nociseptorer, gjør det mulig å registrere potensielt skadelige stimuli og reagere på dem, som når vi rykker til oss hånda umiddelbart når vi brenner oss. Kjapp og ikke viljestyrt handling (det vil si reflekser) er viktig for å redusere den umiddelbare skaden. Smerteopplevelsen sitter i sentralnervesystemet og ser ut til å ha stor betydning for dyrenes evne til å endre adferd rett etter skaden for å skjerme den skadde kroppsdelen. Opplevd smerte gjør det i tillegg mulig å lære av hendelsen, slik at framtidig skade kan unngås. Smertesansen kan aktivere en kjapp kobling mellom nociseptorer i huden og musklene i armen via refleksbaner til og fra ryggmargen (hos virveldyr), mens smerteopplevelsen krever at det går signaler til hjernen som så tolker og bruker disse signalene til framtidig nytte.

Stressresponsen hos virveldyr, som menneske, andre pattedyr, fugler, krypdyr, amfibier og fisker, er knyttet til flere system som jobber i kompaniskap. To sentrale mekanismer er frisetting av kjemiske signalstoffer (hormoner) og aktivering av det ikke-viljestyrte, autonome nervesystemet. Hos menneske ligger den sentrale styringen av disse systemene midt inne i hjernens eldste avsnitt; hypothalamus, hypofysen og hjernestammen som er hjerneavsnitt vi deler med alle virveldyr. Hos menneske ser vi at frisetting av en rekke signalstoffer lokalt i hjernen også har stor innvirkning på hvordan sentralnervesystemet håndterer situasjonen (5).

Hos både mennesker og andre virveldyr er de stressmekanismene som foregår i sentralnervesystemet tett koblet til følelser, og har en sterk virkning på hvert enkelt individs oppfattelse av sin egen situasjon. Frykt er for eksempel en vanlig reaksjon hos dyr som blir jaget, skadet eller fanget. Siden frykten er en reaksjon som oppstår i hjernen er den vanskelig å måle direkte, men frykten utløser en rekke fysiologiske stressresponser som kan måles, for eksempel hjertefrekvens, relevante hormonnivåer og oksygenforbruk. Hos dyr vil sterk frykt med aktivering av det autonome nervesystemet føre til enten en økt aktivitet med impuls til å slåss eller flykte (fight or flight) eller til en redusert aktivitet (at de blir «stive av skrekk»). Det siste er en vanlig reaksjon for helt unge dyr og for byttedyr som forsøker å unngå å bli oppdaget (6).

Det er også viktig å kunne skille mellom akutt stress og kronisk stress. Der akutt stress har en umiddelbar funksjon ved å gjøre dyrene i bedre stand til å håndtere en ytre fare eller påkjenning, vil kronisk stress først og fremst forekomme hos husdyr og ville dyr som blir fanget, eller på annen måte ikke er i stand til å komme seg ut av en ubehagelig eller farlig situasjon. Hos dyr med evne til bevisst oppfattelse av stressreaksjonen vil kronisk stress ofte følges av en sterk, negativ emosjonell reaksjon, som frykt, aggresjon eller apati. Forutsigbarhet og muligheten til å kontrollere situasjonen er to svært viktige faktorer som kan minske stressbelastningen. For fisker eller andre dyr som blir fanget i garn med fare for drukning, kvelning eller en mer langsom død, er det i situasjonen få slike formildende omstendigheter, og de opplever sannsynligvis et langvarig, høyt stressnivå.

Sanseevnen til fisk (beinfisk) og tifotkreps

Når vi gjør generaliseringer om dyr som tilhører de mest artsrike og diversifiserte dyregruppene på planeten er det viktig å huske at vi her finner arter med svært stor variasjon i sanseapparat og andre fysiologiske tilpasninger til livet i havet. Det finnes eksempelvis mer enn 30 000 fiskearter og kanskje 15 000 arter av tifotkreps (reker, krabber, hummer) og dette er et mangfold som det ikke er mulig å dekke i denne gjennomgangen.

Fisker har godt utviklet lukt, syn, hørsel og balanse. De har en hud med reseptorer for nocisepsjon (smertereseptorer), berøring, temperatur og kjemisk irritasjon (7,8). De har også sidelinjeorganet, et system av hudkanaler på hodet og langs sida av fisken med mekanoreseptorer (9). Fisker har dermed rikelig med reseptorer som kan oppfatte skadelige stimuli, og det er vist at smertesignaler sendes til fiskehjernen (10). Fisker mangler pattedyrenes hjernebark, men har andre spesialiseringer som gjør det upresist å betrakte fiskehjernen bare som en mindre utviklet versjon av pattedyrhjernen (11).

Tifotkreps omfatter hummer, kreps, krabber og reker. Disse dyrene har også syn (12), luktesans (13), evne til å oppfatte og reagere på lydbølger (14) og på temperatur i vannet (15). De har et nervesystem med flere større nerveknuter (ganglier) uten én spesialisert hjerne slik vi ser hos virveldyr, men de kan ha en sentral prosessenhet i forkroppen (16).

Smerte og stress hos fisker og tifotkreps

Det er stor grad av vitenskapelig enighet om at fisker og tifotkreps har nocisepsjon, det vil si evne til å registrere vevsskade og det vi kan kalle smertefulle stimuli, og at de er i stand til å reagere på dette med fluktadferd eller andre handlinger. Det er også en generell enighet om at den stressresponsen som finnes hos fisk og tifotkreps har store likheter med det vi ser hos pattedyr. Reaksjonen på stress består av en kombinasjon av nervesignaler og stresshormoner som gjør dyrene i stand til å håndtere fare og andre endringer i miljøet, og like viktig, til å gjenopprette en normal fysiologisk balanse.

Det er mer diskusjon om evnen til å oppfatte og prosessere smerte bevisst. Det er relativt stor enighet om at fisker er i stand til dette. For tifotkreps er kunnskapsgrunnlaget mer mangelfullt, og det er noe større uenighet. Listen over kriteriene for å måle at dyr oppfatter smerte ser ut til å være oppfylt for begge disse dyregruppene. Samtidig blir det også hevdet at lista for bevisførsel er lagt for lavt og at vi ikke har et godt nok vitenskapelig grunnlag for å hevde at tifotkreps har smerteoppfattelse.

«Sentience» eller «bevisst evne til å føle» kan sees som en forutsetning for at registreringen av smertesignaler eller økt stressnivå skal ha noen moralsk betydning. Det som er forståelsen hos de norske forskerne som har jobbet med dyrevelferd de siste årene er at fisker har evne til å oppleve smerte. Fisker kan også bruke denne opplevelsen til å endre framtidig adferd, med andre ord har de evne til å lagre og bruke erfaringer på en måte som indikerer bevissthet. På samme måte er det rimelig grunn til å hevde at fisker har opplevelse av frykt og andre former for stress, og at det er med på å gi individer som overlever bedre mulighet til å takle nye og lignende utfordringer i framtida.

Krepsdyr har et annerledes oppbygget nervesystem enn fisker (16), men deler mye av den grunnleggende fysiologien med virveldyr (17-19). Tifotkreps ser også ut til å utøve en kompleks adferd, tilpasset en kombinasjon av ytre stimuli og tidligere erfaringer. Det virker derfor som en lite vitenskapelig tilnærming å forenkle det hele til å bare være ubevisste reflekser.

Det er argumentert for at siden fisk mangler hjernebark kan de ikke ha bevissthet og at de dermed ikke er i stand til å oppleve smerte (20,21). Flere studier viser likevel at fisker ser ut til å oppfylle alle de viktigste kriteriene for smerteopplevelse som vi bruker for pattedyr (22). Fisker har smertereseptorer som blant annet aktiveres ved høy temperatur, dette er godt vist i forsøk gjort for å vurdere dyrevelferden ved bruk av varmt vann mot lakselus (23). En norsk forsker, Jannicke Nordgreen, avla i 2009 sin doktoravhandling om smertesansen hos laksefisker og gullfisker. Smertefulle stimuli ble registrert i laksenes sentrale hjerneavsnitt (10) og gullfisk viste evne til å unngå varmt vann (24). Vi har med andre ord mange argumenter for å hevde at fisker kan sanse og oppfatte smerte. Dette temaet er også godt beskrevet i artikkelen «Smerte og frykt hos dyr» i Norsk Veterinærtidsskrift (6).

For stressresponsen gjelder mye av det samme. Beinfisker har et autonomt nervesystem som er svært likt det vi finner hos dyr som lever på land (25) og de har hjernestrukturer med samme oppbygning og funksjon som menneskenes hypothalamus, hypofyse og hjernestamme (26). Stresshormonene adrenalin, nor-adrenalin og kortisol skiller pattedyr ut fra kjertler utenfor nyrene (binyrene), mens fisker skiller dem ut fra spesialiserte celler inne i nyrene (27). Beinfisker har også flere neurotransmittere som frisettes i hjernen ved stress, på en lignende måte som vi ser hos pattedyr (27).

Hvis bevissthet og opplevelse av smerte og stress hos fisker har vært diskutert, kan vi trygt si at dette er tilfelle i enda større grad for krepsdyr. Krepsdyr mangler virveldyrenes spesielt hurtige nervefibre som er spesialiserte for å sende smertesignaler, de har nerveganglier som håndterer sanseinntrykk, men de kan også ha sentrale nervestrukturer med kapasitet for mer komplekse prosesser som en minnefunksjon (16). Tifotkreps har en godt beskrevet evne til å håndtere stress (19) og de reagerer på smertefulle stimuli på en måte som kan tolkes som at smerten er opplevd (28).

I hele dyreriket finner vi sanseceller og adferd som gjør dyr i stand til å komme seg unna potensiell skade. Tifotkreps har nociseptorer som er tett koblet til de lokale nervegangliene og muskler som kan sette i gang en fluktrespons (29). Krabber, for eksempel, rømmer fra smertefulle stimuli som lette elektriske støt (30), og både krabber og reker (17) ser ut til å identifisere hvor på kroppen smerte er lokalisert. Hos krabber som fikk lette elektriske støt mot beina var det mulig å måle økt stress i form av økt nivå av melkesyre i blodvæsken (31).

Påførte lidelser for niser

Bestanden av niser i Nordsjøen er estimert til 341 000 dyr, i norske farvann til cirka 256 000 (Artsdatabanken.no). Bifangst av niser ved garnfiske etter torsk og breiflabb har vært et problem over lang tid (32), med over 6 000 registrerte døde niser i året, det reelle tallet drepte dyr er trolig høyere. Antallet dyr registrert som bifangst skal ifølge Moan et al. (32) være redusert til cirka 1 000 til 1 500 de siste årene, mye på grunn av redusert fiske etter breiflabb, mens andre beregninger viser noe høyere tall, med 4 496 niser i 2018 (33).

Sjøpattedyr som lever av å dykke etter mat har bedre evne til å lagre oksygen og til å tåle endringer i blodgassbalansen enn landdyr (34). Niser er små hvaler som har begrenset dykkekapasitet sammenlignet med de større hvalartene. Store hvaler har relativt små lunger som blir trykket sammen under dype dykk, og de lagrer oksygenet ute i muskulaturen. Seler gjør litt av det samme, ved at de puster ut før de dykker (34). Niser fyller lungene med luft, på samme måte som mennesker gjør (35), og vanlig dykketid for niser er ganske kort (36). En studie fra Canada (37) viste dykking av rundt ett minutts varighet og dyp ned til 14 til 40 m, med maksimum opp mot 5 minutter og dyp på over 200 m. I Danmark så de at niser med kalv kunne dykke i inntil 10 minutter, med samme dybdeintervall (38). Niser vil i alle tilfelle ha liten mulighet til å overleve særlig lenge dersom de blir sittende fast under vann.

Niser er pattedyr, de puster med lunger og de drukner dersom de blir holdt fast under vann. Selv om drukning av dyr fortsatt er i bruk som avlivingsmetode eller fangstmetode i deler av verden, finnes det god dokumentasjon på at drukning av pattedyr er en langsom, svært stressende og trolig smertefull dødsprosess (39,40). Dette gjelder også for niser som blir sittende fast i fiskeredskaper. Drukning kan ikke regnes som en human eller dyrevelferdsmessig forsvarlig avliving.

Drukning fører til oksygenmangel i alle kroppens vev, enten fordi lungene fylles med vann eller fordi en spasme i strupehodet blokkerer respirasjonen. Oksygennivået i blodet synker, nivået av karbondioksid og melkesyre stiger, mens blodsukkeret reduseres. Hjertemuskulaturen svekkes, det blir større motstand i blodkarene, hjertet begynner å slå urytmisk og vil til sist stoppe helt. For landlevende dyr vet vi at unge dyr har større toleranse for oksygenmangel og vil overleve lenger før hjertestans (39), om det også gjelder sjøpattedyr er uvisst.

Noen dyreforsøk har vist forhøyede verdier av CO₂ i blodet ved drukning eller kvelning. Siden høye verdier av CO₂ kan føre til tap av bevisstheten mener noen at dette kan føre til at dyrene bedøves før de dør av oksygenmangelen, og at drukning dermed kan være en mer human avlivingsmetode. Eksperimentelle forsøk med drukning av både andefugler, hunder og bevere indikerer at økt CO₂ skjer såpass langsomt at dyrene dør av oksygenmangel før de rekker å bli betydelig sløvet eller bedøvd av de forhøyede CO₂-nivåene (39,40).

Landdyr vil reagere sterkt på å bli holdt under vann, de vil holde pusten og kjempe for å komme seg løs. Dyrene får en kraftig stressreaksjon med frigjøring av stresshormonet adrenalin, og det tar tid å drukne (40). Forsøk med drukning av friske hunder har vist at de kjemper for livet i mer enn 2 minutter og at det kan ta 4 til 10 minutter før hjertet stopper. Først vil dyret kjempe for å komme løs, deretter blir kampen for å komme unna mer voldsom før dyret til slutt gir etter og trekker inn vann mens krampene i kroppen avtar, bevisstheten går tapt og pupillene utvides. Den siste fasen består av svake pustebevegelser, rykninger i hodemuskulaturen og til slutt død. Kontakten av vann mot slimhinnene i luftveiene utløser en refleks i vagusnerven som fører til hjertestans. I noen tilfeller (hos menneske cirka 15 % av alle drukninger) blir det en krampe i strupehodet som blokkeres og vann kan ikke komme ned i lungene – dette kalles «tørr drukning». I slike tilfeller vil det trolig ta lenger tid før døden inntreffer (39).

Sjøpattedyr som blir sittende fast under vann ser ut til å få samme, sterke stressreaksjon og intense fluktadferd som landdyr. Et tegn på dette er at hvaler som fanges i fiskeredskaper ofte får en lang rekke ytre og indre skader (41). Sår, tannskader og kjevebrudd er vanlig, det samme er omfattende blødninger og overrivninger i muskulatur. At skader er ledsaget av blødninger viser at det har skjedd før hjertestans. En annen, og omfattende skade, funnet hos dyr som blir jaget eller fanget er det som kalles «capture myopathy». Dette er en alvorlig systemsvikt, forårsaket av langvarig og høyt stressnivå og karakterisert av en akutt skade på skjelettmuskulatur og hjertemuskulatur. Skadete muskelceller lekker myoglobin og andre stoffer ut i blodet, melkesyrenivået stiger bratt og dyrene får gjerne høy feber. Endringene i blodet kan gi både nyresvikt og hjertestans (42). Dette er ved flere anledninger påvist hos hvaler som går seg opp på tørt land (43,44), og lignende skader er funnet også hos små tannhvaler som er fanget i garn (45). Capture myopathy kan, hos dyr som kommer seg løs igjen, føre til død flere dager etter hendelsen.

Påkjenninger for tifotkreps, fisk og nise ved garnfiske

Krabber er vanlig bifangst i garn, ofte fordi de oppsøker garn for å spise på døde eller levende fisker i garnet. De kan trolig overleve lenge i fastsittende tilstand, men kan også bli spist levende av andre predatorer. At garn står lenge i sjøen vil også tiltrekke flere krabber. Garnfangst gir både ytre skader og høy dødelighet på fiskene som fanges. Størsteparten av fisker som blir fanget i garn vil surre seg fast slik at gjellelokkene klemmes sammen og på den måten bli kvalt og dø i løpet av få timer. Noen fisker kan få hodet gjennom garnmaskene og holdes da fast av garn som ligger i gjelleåpningen, inn mot de følsomme gjellelamellene. Vi må anta at å bli sittende fast og bli kvalt både kan være smertefullt og at det skaper frykt og kraftige stressreaksjoner. Niser (samt andre sjøpattedyr og sjøfugler) vil drukne relativt raskt, med det stresset og de lidelsene slik drukning medfører. Fisker og andre dyr som sitter fast i garnet vil kunne tiltrekke seg predatorer, og for garnfangete fisker som ennå er i live vil dette kunne føre til ytterligere smerte og stress.

Det er en vanlig observasjon både ved fiske og i fiskeoppdrett at fisker reagerer negativt på å bli fanget eller trengt sammen i en not. Fiskene får en akutt stressreaksjon og forsøkene på å komme seg løs kan føre til både ytre og indre skader og til økt oksygenforbruk og dermed raskere kvelning.

Ved konvensjonelt garnfiske mener Havforskningsinstituttet (46) at de fleste fiskene dør av kvelning fordi de surrer seg inn i garnet slik at gjellebevegelsene blir hindret. Størsteparten av fiskene dør i løpet av timer, og levende fangst med garn fordrer svært kort fangsttid, ned mot 3-4 timer (46,47). Fisker som fanges på 25 til 30 meter eller dypere er i fare for å få trykkskader når garnet trekkes, men dette er ikke så relevant for overstått eller mangelfullt røktet bruk. Derimot viser en større litteraturstudie en klar sammenheng mellom ytre skader på fisken og tida fiskeutstyret har stått i sjøen (48). Garn som står nær bunnen gir også risiko for at fisker som sitter fast blir angrepet av bunnlevende dyr som slimål (pirål) eller marflo (botnlus), og det er vanlig at fisker blir skadet mens de ennå er i live. Bittskader fra blekksprut, andre fisker, krabber og kobbe er også velkjente fenomener som fører til nedklassing eller utkast av fisker fanget i garn (49). Å bli fanget i et garn med det som følger av frykt og fluktforsøk må vi anta er både smertefullt og stressende for fisk.

For sjøpattedyr og dykkende fugler som setter seg fast i garn uten mulighet til å nå overflata er resultatet død ved drukning. Det er særlig små pattedyr, som seler og niser som risikerer dette, også fordi disse foretrekker å jakte på grunne, fiskerike lokaliteter som også blir brukt av den kystnære fiskeflåten (50). Av sjøpattedyr i våre farvann er faren størst for nise og steinkobbe, men andre arter som kvitnos (springer, en delfin) og havert (en sel) (33,50) er også utsatt for å bli fanget i garn. De større hvalene har litt andre jaktområder og de vil som regel ha kroppsmasse og muskelstyrke nok til å rive med seg fiskeutstyret til overflata og få luft (Kathrine A. Ryeng, Havforskningsinstituttet. Personlig meddelelse.). De som fortsatt henger fast i garnet vil kunne gå en langsom og pinefull død i møte.

Bifangst og død av flere ulike arter sjøfugler er regnet som et problem ved garnfiske, blant annet skarv, teist, lomvi og havhest (33,51,52). En rapport fra NINA (53) viste at fiskeredskaper er en viktig dødsårsak for flere arter av sjøfugler, særlig unge individer av artene skarv, ærfugl og de ulike alkefuglene. For merket storskarv og toppskarv var henholdsvis 81 % og 58 % av alle fugler som ble gjenfunnet som døde drept i fiskeredskaper. Tap i fiskeredskaper var høye også for lomvi og teiste. Ifølge artsdatabanken kan skarv dykke ned til 60 meters dyp, ærfugl ned til 40 meter. Studier referert til tidligere med drukning av andefugler tyder på at sjøfugler reagerer med samme høye nivå av stress og kamp for å komme løs som vi ser ved drukning av andre landdyr.

Mulige dyrevelferdsmessige konsekvenser ved manglende røkting av fiskegarn

For fisker som ikke kveles etter de første timene i garnet vil manglende røkting kunne føre til mer langvarig lidelse i form av stress, smerter eller sultedød. Forlenget lidelse er også en sannsynlig konsekvens for tifotkreps som blir fanget i slike spøkelsesgarn. Daglig garnrøkting vil redusere omfanget av denne lidelsen. For niser og andre dyr som drukner kort tid etter at de blir sittende fast vil røkting etter gjeldende forskriftskrav ikke redusere lidelsene på individnivå i vesentlig grad. En hyppig røkting av garn kan imidlertid avdekke om det er mange dyr i området, slik at garnene kan tas opp og flyttes for å forebygge ytterligere lidelse hos flere dyr. For alle dyregrupper vil garn som står lenge uten tilsyn føre til økt antall fisker og andre dyr som fanges og dør, noen ganger i en ond sirkel der garn fulle av fisker tiltrekker seg andre fisker og predatorer som også blir sittende fast. Siden dette ikke er knyttet til noen aktiv utnyttelse av ressursene representerer dette en praksis der ville dyr blir påført en uakseptabel lidelse. Garn og annet fiskeutstyr som ikke blir røktet utgjør også en fare for dyreliv og miljø i havet på lang sikt ved at dyr kan sette seg fast i og bli alvorlig skadet av biter av tau og garn. Dette kan gjelde et begrenset antall dyr, men med potensiell stor og langvarig lidelse for de individene det gjelder. Krav om røkting av garn er nedfelt i §18 i høstingsforskriften, der det for garn til fiske etter torsk, hyse og sei er krav om daglig røkting. Formålet er å hindre skade og tap av fangst. Fiskeridirektoratet skriver på sine nettsider at røktingen skal bidra til bedre dyrevelferd og mindre forsøpling i havet.

Bedre dyrevelferd i framtida?

Fugler og sjøpattedyr som fanges i garn og holdes fast under vann vil drukne i løpet av få minutter, og muligheten for å redde disse dyrene ved daglig røkting av garn er liten. Det som er sett av «capture myopathia» og andre skader på andre ville dyr på land og skader på druknede småhvaler kan indikere at dyr som klarer å komme seg fri likevel kan pådra seg så alvorlige sår, blødninger og muskelskader/hjertemuskelskader at de har redusert evne til overlevelse. Dyr som sitter fast i garn nær overflata og dermed får tilgang til luft kan derimot overleve lenge, med store lidelser dersom fiskeredskapene ikke blir forsvarlig røktet. Hvis fiskere oppdager at det er flere niser eller andre dyr som setter seg fast i garnene vil de ha mulighet til å avbryte fisket og flytte utstyret for å redusere risikoen for slik bifangst.

Fisker vil også ofte surre seg såpass inn i garnmaskene at de blir kvalt. Til bruk ved levende fangst for videre oppdrett av torsk er garn ikke regnet som en egnet fangstmetode på grunn av høy dødelighet og store indre skader på fiskene (46). Fisker som ikke kveles kan bli stående i garnene og enten dø av sult eller bli spist levende av predatorer. Rådet for dyreetikk (1) oppsummerer i 2014 sin vurdering av velferd og etikk i fiskeriene med å anbefale at «Fangsttiden kortes ned, særlig den tiden fisken opplever høy grad av stress, frykt eller smerte.» Kunnskapen om hva som skjer med fisker i garnfiske er mangelfull, og ved NOFIMA i Tromsø pågår nå et prosjekt kalt EthiCatch. I dette prosjektet skal NOFIMA kartlegge hvordan bruk av ulike kommersielle fiskeredskaper påvirker fiskenes fysiologi og dødelighet, og derved fiskenes velferd og kvalitet. NOFIMA skal også undersøke sammenhengene mellom etisk fangst, fiskenes kvalitet og pris.