Matforgiftning

Matforgiftning 5. utgave 2024. Dette er en bragd av et stort kollektiv under ledelse av Marina Aspholm og hennes medredaktør, Per Einar Granum. Sistnevnte har i en årrekke forsynt oss med lesverdige og detaljerte håndbøker om de matbårne sjukdommene. Det står stor respekt av det.

Denne gangen har redaktørene fått bidrag av alle de store kanonene som har holdt på en stund, og det skader ikke å ramse dem opp: Bjørn Gjerde, Georg Kapperud, Mette Myrmel, Truls Nesbakken, Liv Marit Rørvik, Eystein Skjerve og Yngvild Wasteson. Alle har skrevet om sine spesialiteter i denne boka, og alle var viktige den gang Næringsmiddelkontrollen med sine laboratorier var sentrale i oppklaring og bekjemping av de matbårne sjukdommene. Alle som arbeider med slike spørsmål vil kjenne seg igjen i de avsnittene som handler om taksonomi, vekst og overleving, påvising, og forekomst i næringskjeden. Her er gammelt stoff supplert med funn fra forskningsfronten, og kapitlene gleder en tidligere smittedetektiv.

Når det gjelder avsnittene om virulensfaktorer og patogenese, er denne leseren ute på usikker grunn. Det vrimler med forkortelser og nye resonnementer som var relativt ukjent før årtusenskiftet. Det er her den unge generasjonen stepper inn, og en eldre kollega har forklart meg at de som er relativt nyutdanna sjølsagt vil lese de nevnte avsnittene først. Der er de interessante fakta og der kommer de fortsatt uløste spørsmålene. Det forteller meg at verden har gjort framskritt, noe som i hovedsak skyldes nyvinninger i ulike former for DNA-testing.

Og hvem er den nye vin? Også her må jeg ramse opp: først redaktøren Marina Aspholm, så
Trine L´Abée-Lund, Heidi Lange, Toril Lindbæck, Ann Katrin Llarena, Michael Tranulis og Øyvind Ørmen. Og det er oppsiktsvekkende – og svært imponerende - at alle har bakgrunn fra eller har studert ved Veterinærhøgskolen. (Her må det skytes inn at alle steder er det formulert slik: ”Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, Veterinærhøgskolen”. Så vidt jeg har fått med meg på avstand ble denne nomenklaturen resultatet etter lang tids tautrekning, så det er sagt.)

Boka er inndelt i 24 kapitler på fra 4 til 55 sider med et snitt på 8 sider. Jeg tror nok at helheten ville vært bedre om noen av de lengste hadde vært kutta ned en tanke.

Det er noen få generelle kapitler som må nevnes. Kapittel 1: Næringsmiddelbårne infeksjoner og intoksikasjoner: en introduksjon (Granum og Kapperud) gir en ypperlig inngangsport til det detaljerte stoffet under hvert agens. Likeledes det følgende: Matbårne infeksjoner og intoksikasjoner: forekomst og betydning (Aspholm og Kapperud). Velskrevet og poengtert. Det siste kapittelet som handler om ”Oppklaring av utbrudd av næringsmiddelbårne sykdommer” (Lange og Kapperud) bygger, som forfatterne skriver, på Utbruddsveilederen på Folkehelseinstituttets hjemmesider (direkte: www.utbrudd.no).

Denne leseren er, som det framgår, av den gamle skolen fra 1980- og -90-tallet. Derfor savner jeg noen gløtt inn i den prosessen som foregikk ved oppklaring av noen berømte epidemier, gjerne i form av avgrensa bokser i teksten. Det ville vært spennende lesing, men redaktørene har valgt annerledes. Jeg savner også gode elektronmikroskopiske bilder av de ulike agensformene. Det er bøker om slike i handelen.

Dette er ei bok som må finnes på ethvert Mattilsynskontor og hos enhver kommunal smittevernoverlege. Kanskje blir det også pensumbok for en rekke studentgrupper. Den bør få stor spredning.

Ivar Hellesnes
Veterinær