Når antibiotika blir førstevalg – en faglig og etisk bekymring
veterinær og fagdyrlæge, Evidensia Trondheim Dyresykehus
I 1941 stakk den britiske politimannen Albert Alexander seg på en tornebusk. Dette førte til en livsfarlig infeksjon. Heldigvis hadde Alexander Flemming nylig oppdaget penicillin. Albert Alexander responderte effektivt på penicillinssprøyter og så ut til å berge livet. Dessverre hadde de brukt opp all antibiotika som eksisterte i verden på den tiden, og politimannen døde få dager senere. Det er usikkert om detaljene i denne historien er helt presise, men et slikt hendelsesforløp var slettes ikke utenkelig før vi hadde antibiotika tilgjengelig. Heldigvis har vi i dag antibiotika som hindrer oss i å dø av trivielle infeksjoner, slik som et stikk fra en tornebusk. Det er dog ikke sikkert vi kan belage oss på å være like trygge i fremtiden, i hvert fall hvis vi ikke gjør tiltak.
Jeg kjente det fysisk i kroppen da jeg så NRK-serien Katastrofe nylig. Episoden som omhandlet antibiotikaresistens satte en klump i magen. Jeg ble slått av hvor alvorlig situasjonen allerede er i helsevesenet, spesielt i møte med økt antibiotikabruk internasjonalt. Men det som ofte uteblir i slike fremstillinger, er at også vi som veterinærer har et ansvar i denne dugnaden. Antibiotikaresistens angår oss alle – matindustrien, legemiddelindustrien, leger og oss veterinærer. Og vi kan faktisk gjøre noe med det i vår egen bransje. Alle vil tjene på det i lengden – både dyr, mennesker, samfunnet og fagmiljøet. Dette er ikke en fjern fremtid, det skjer akkurat nå.
Jeg kjenner på en økende uro over hvordan antibiotika blir brukt i smådyrpraksis – både i byen og i distriktene. Ikke som et målrettet tiltak etter klinisk vurdering og prøvesvar, men som et tiltak for å helgardere seg – kanskje i håp om at det i det minste ikke gjør pasienten verre. Det er forståelig, men lite klokt i et bredere perspektiv.
På dyresykehuset der jeg jobber, ser vi ofte pasienter som allerede har fått antibiotika før de henvises videre. Det er ikke uvanlig at det er brukt bredspektrede midler som enrofloxacin – ofte uten dokumentert indikasjon, og noen ganger etter eierens eget ønske. Flere ganger har jeg møtt eiere som spør etter «den sprøyta som alltid virker», fordi de har fått det før. I enkelte tilfeller har jeg meldt forhold inn til Mattilsynet. Men det føles ikke som løsningen – for dette handler først og fremst om holdninger, kunnskap og struktur.
Vi må våge å stille spørsmålet:
Hvordan har vi havnet her – og hva skal til for å snu det?
Noe av det mest foruroligende er at dette skjer på tvers av erfaring og geografi. Det virker som enkelte kollegaer tar i bruk antibiotika mer av vane enn av faglig grunnlag. Kommentarer som at Synulox foretrekkes fordi det er enklere å dosere og kommer i større pakke dukker opp i fagforum. Det er forståelig at man ønsker å gjøre det enkelt – men vi må spørre oss: Er det godt nok?
Som veterinærer har vi et selvstendig ansvar for å holde oss faglig oppdatert. Vi kan ikke lene oss på argumenter som «dette har alltid fungert» eller «dette er mest praktisk». Vi vet at antibiotikaresistens er et globalt helseproblem. Vi har lenge hatt god kontroll på dette i Norge takket være en restriktiv antibiotikapolitikk i humanmedisinen, men nå ser vi økende utfordringer også her hjemme. Når vi som fagfolk velger det enkleste framfor det riktige, er vi med på å svekke effekten av livsviktige medisiner – både for dyr og mennesker.
Så hva kan vi gjøre?
Her er noen forslag jeg mener kan bidra til en bedre praksis og et sterkere fagmiljø:
Oppdatere de nasjonale anbefalingene for antibiotikabruk i smådyrpraksis. De gjeldende retningslinjene er fra 2014, og bør revideres med tydeligere føringer for hvilke midler som skal brukes til hvilke indikasjoner – og hva som bør unngås. Vi kan hente inspirasjon fra Danmark, hvor anbefalingene også inkluderer behandlingsregimer og hva som bør prøves før antibiotika vurderes.
Gjeninnføre vektlegging på diagnostikk. Vi må normalisere og forenkle bruken av blodprøver, urinprøver og dyrkning, slik at behandlingsvalg kan baseres på fakta, ikke magefølelse.
Styrke etterutdanningstilbudet. Vi trenger oppdaterte kurs i rasjonell antibiotikabruk – kurs som ikke bare er teoretiske, men som treffer klinikerens hverdag. Dette må bli en tydeligere del av etterutdanningsløpet. Et eksempel er nettkurset utviklet av NMBU, som jeg tok som krav for midlertidig lisens. Tiltaket er godt ment, men ga lite praktisk utbytte. I praksis formes mange mer av miljøet de jobber i enn av slike kurs. Er du på en klinikk der Synulox brukes til alt, blir det fort normen – og det er den kulturen som videreføres til nye kollegaer. Derfor må etterutdanningen både engasjere og utfordre – slik at den faktisk fører til endring i praksis.
Individuelt ansvar for faglig oppdatering. Som klinikere må vi følge med på faglige retningslinjer og ny kunnskap. Det holder ikke å gjøre «det vi alltid har gjort» fordi det er mest praktisk eller kjent.
Tilrettelegge for gode valg i en travel klinikkhverdag. Digitale beslutningsverktøy kan gjøre det lettere å vurdere når antibiotika er indisert, og hvilket preparat som er mest hensiktsmessig.
Gjennomføre nasjonale informasjonskampanjer rettet mot dyreeiere. Vi må sammen endre forventningen om at antibiotika alltid er løsningen. Veterinærer som sier nei til antibiotika, skal ikke bli møtt med misnøye – men med forståelse og respekt.
Skape rom for faglige samtaler, også om det som er vanskelig. Vi trenger en mer åpen kultur for å diskutere kliniske valg, tvilstilfeller og erfaringer – uten frykt for kritikk. Det er slik vi lærer, sammen.
Dette er ikke et angrep på enkeltpersoner, men et forsøk på å starte en nødvendig samtale. Jeg tror vi alle ønsker å gjøre det rette. Men da må vi ha verktøyene, samt viljen, til å gjøre det.
Vi trenger ikke å være perfekte – vi må bare tørre å være prinsipielle.
En forkortet versjon av dette innlegget er trykket i Norsk veterinærtidsskrift nr. 5-2025.