Jul og høypatogen fugleinfluensa (HPAI)
President Den norske veterinærforening
I skrivende stund kjemper Mattilsynets veterinærer mot utbruddet av HPAI i Rogaland. Siste situasjonsrapport tyder på at situasjonen er i ferd med å roe seg, men det er selvsagt umulig å forutse om vi får nye tilfeller.
Situasjonen representerer et godt eksempel på hvor viktig og hvor omfattende det veterinære samfunnsoppdraget er. En ukontrollert spredning av HPAI gjennom norske fjørfebesetninger ville vært intet mindre enn en katastrofe med store omkostninger for både gårdbrukerne, næring og samfunn.
Jeg sender tanker i takknemlighet til veterinærene som står i dette og som sannsynligvis hindrer en nasjonal katastrofe.
At det er ekstremt mye arbeid, er det ingen tvil om. Dette synliggjøres ikke minst ved at Mattilsynet og Veterinærforeningen har inngått avtale om utvidet bruk av overtid for Mattilsynets veterinærer fram til ut på nyåret 2022. Slike avtaler er del av det rutinemessige sikkerhetsnettet for arbeidstakere i Norge og sikrer tilstrekkelig hviletid for de som «står i stormen».
Tilfeldighetene vil ha det til at dette skjer mens verden forbereder seg på julehøytiden. For mange av landets veterinærer representerer dette ikke utelukkende familietid, god mat og godt drikke.
Juletid er også vakttid. Mine tanker går derfor også til de veterinærer som har vakt gjennom jule- og nyttårshøytidene. Dere er også våre helter og verd å slåss for. Veterinærforeningen vil fortsette å arbeide for betingelsene for veterinærer på vakt og for å sikre veterinærtjenesten, vaktordningen og vilkårene for denne. Dere er helt avgjørende for landets dyr, bønder, landbrukets matproduksjon og samfunnsberedskapen.
For egen del reflekterer jeg ved juletider på min egen tid som praktiserende veterinær med vakt i jula. Julaften er ofte en veldig hyggelig tid å besøke stall og fjøs. Mye av dette skyldtes dyreeiers takknemlighet over å få veterinærhjelp også på slike tidspunkt, mens det som kanskje rører meg mest er tanker om det mer sakrale.
I egen «julestemning» kunne jeg langs landeveien se for meg stallen med barnet, Maria og Josef. Veterinærsjelen drev meg imidlertid raskt over mot de tilstedeværende dyra i stallen og jeg tok meg i å undres over i hvilken grad de ble tatt vare på den gangen.
Jeg konkluderte med at Vår Herre trolig ikke hadde glemt dem og sørget for at en vakthavende veterinær var på vei for å bøte på sott, sult og savn. Kvelden ble lysere og plikten lettere å bære med slike tanker.
God vakt.