Innledning

SkaMik er en mekanisk behandlingsmetode for avlusning av laksefisk. Systemet benytter spyling og børster for å fjerne lakselus. Fisken blir avsilt og sendt gjennom SkaMik-enheten som består av avsilingskammer, spylekammer, børstekammer og etterspylingskammer. Oppholdstiden inne i SkaMik er ifølge produsenten 1,5 sekund (1). Ifølge en spørreundersøkelse utført av Veterinærinstituttet hadde 37 % av fiskehelsepersonell i Norge erfaring med metoden, og mekanisk behandling utgjorde 30 % av alle avlusninger utført med IMM i 2019 (2).

Lovverket stiller krav til at behandlingsmetoder og utstyr som brukes til fisk skal være fiskevelferdsmessig egnet (3, 4). I mai 2019 ble resultater fra forsøk gjort på termisk behandling, utført av Veterinærinstituttet og Havforskningsinstituttet på oppdrag fra Mattilsynet,presentert for næringen. Undersøkelsene viste at oppdrettslaks viser smerteatferd når den eksponeres for vann med temperatur fra og med 28 °C, og forsvarlighet ved metoden ble diskutert. Mattilsynet varslet samtidig at de øvrige IMM tilgjengelig på markedet ville bli gjennomgått høsten 2019. Det ble kommunisert at Mattilsynet anser næringen som ansvarlig for å skaffe til veie relevant og manglende dokumentasjon for fiskevelferd ved bruk av IMM mot lus. SkaMik har tidligere leid inn veterinærfaglig kompetanse fra Aqua Kompetanse AS for å dokumentere metodens påkjenning på fisk, dette ble gjennomført i 2014. SkaMik har deretter blitt videreutviklet til versjon 1.5 samtidig som det er kommet ny kunnskap som medfører behov for innhenting av ytterligere dokumentasjon.

Formålet med denne artikkelen er å gi oppdatert kunnskap om fiskevelferd, atferd og effekt ved behandling med SkaMik 1.5.

Materiale og metoder

Lusetelling og bedøvelsesprosedyre

Lakselus (Lepeophtheirus salmonis) ble telt og kategorisert i fastsittende, bevegelige og kjønnsmodne hunnlus etter vanlig praksis i næringen (5). Det ble telt lus på 20 fisk for hvert uttak. Lusetelling ble kombinert med velferdsvurdering og prøvetaking. Fisk vurdert før behandling, ved siste trenging, to timer etter behandling og ved etterkontroll ble anestesert med høydose (100 mL/m³) isoeugenol (Aqui-S vet., MSD Animal Health). Denne doseringen medfører at fisken anesteseres før den rekker å skille ut kortisol på grunn av påkjenningen fra selve håvingen (Lars Speilberg, Scanvacc, personlig meddelelse). Fiskene ble tatt opp i løpet av så kort tid som mulig for å sikre sammenliknbar påkjenning med tanke på trenging. For vurderinger av fisk umiddelbart etter behandling ble det benyttet benzokain i henhold til produktets preparatomtale.

Tabell 1: Detaljer fra fire lokaliteter (A, B, C og D) mekanisk avluset med SkaMik i perioden juni-juli 2019. Tabellen illustrerer relevante data registrert i forbindelse med avlusningen.

Lokalitet	Behandlings- dato	Generasjon	Fra/til merd	Sjø-temperatur (°C)	Snittvekt (kg)	Antall fisk	Biomasse (tonn)	Sultetid (døgngrader)	Trykk spylekammer (bar)	Trykk etterspyler (bar)	Oppgitt helsestatus før behandling
A	28.06.2019	Høst2018	M5/M13	11,5	4,11	122 231	502	34	4	4	Mild gjellebetennelse
B	09.07.2019	Vår2018	M13/M12	11,4	4,05	166 395	674	59	4	4	Mild gjellebetennelse, stor forekomst av deformerte hjerter
C	19.07.2019	Høst2018	M12/M12	12	1,74	175 951	306	48	4	4	God
D	30.07.2019	Høst2018	M7/M7	14,7	1,93	131 130	253	57	3,8	3,8	HSMB påvist

Tabell 2: Tidspunkter med spesifisering av de forskjellige prøvetakingstidspunktene for laks i forbindelse med mekanisk avlusning med SkaMik i perioden juni-august 2019.

Tidspunkt	Spesifisering
Før behandling	Tidlig i første avkast
Siste trenging	Mot slutten av trengingen og de siste 30 minutt av trengetiden hvor det ble benyttet kulerekke
Etter behandling	Rett etter at fisken var kommet ut av SkaMik-enheten. Fisk ble hentet opp idet den havnet i utførselsrennen og før den var tilbake i merden
2 timer etter	2 timer etter at siste fisk var behandlet med SkaMik. Orkast ble benyttet til å fange inn fisk
Etterkontroll	Oppfølgingsbesøk gjennomført rundt to uker etter behandling. Orkast ble benyttet til å fange inn fisk

Tabell 3: Skala for klassifisering av slimlag, hudblødning og skjelltap.

Score	Grad av ytre påkjenning	Slimlag	Hudblødning	Skjelltap
1	Lytefri	Svært mye slim på fisken, glatt og vanskelig å få skikkelig tak på, «drypper» fra hansken etter noen fisk	Ingen blødninger	Ikke merkbart skjelltap
1,5		Slim sitter igjen på hansken etter telling. Kjenner lett motstand fra skjellene når man drar lett over siden på fisken	Enkelte småblødninger på buken	Tap av enkeltskjell, begrenset område
2	Moderat	Tynt slimlag, slim sitter ikke igjen på hansken før etter ca. 10 fisk. Tydelig «lugging» når hansken dras i motsatt retning av skjellene	Moderate blødninger	Flekkvis, moderat tap av skjell
2,5		Fisken kjennes «tørr ut»	Moderate blødninger i et større område	Større område med skjelltap
3	Alvorlig	Ikke merkbart slimlag	Alvorlige blødninger og vesentlig endring av fiskens grunntilstand	Store områder med skjelltap, alvorlig endring av fiskens grunntilstand

Histologiske undersøkelser

Det ble tatt ut prøver til histologiske undersøkelser fra fem fisk ved siste trenging, fem fisk etter behandling samt fem fisk i forbindelse med etterkontroll. Tre organer ble undersøkt; sidelinje med rød og hvit skjelettmuskulatur, hjerte (bulbus, atrium og ventrikkel) og gjelle (andre gjellebue). Prøvene ble tatt ut fra det samme utvalget av fisk som det ble tatt blodprøver, laktat- og pH-målinger fra, og av oddetallsfisk. Prøver til histologisk undersøkelse ble sendt til FVG. Histopatologiske forandringer ble scoret semikvantitativt etter kriterier oppgitt i Tabell 5. I tillegg ble organene vurdert for bakenforliggende sykdommer.

Tabell 6: Behandlingseffekt (%) og gjennomsnittlig velferdsscore (n=20) for gjeller, slimlag, hudblødning og skjelltap fra lokalitet A, B, C og D. Minimum og maksimumverdier for enkeltfisk er oppgitt i parantes.

		Lakselus			Velferdsscore
Lokalitet	Tidspunkt	Fastsittende	Bevegelige	Kjønnsmodne hunnlus	Gjellescore	Slimlag	Hudblødning	Skjelltap
A	Før behandling	0	0,45	0,1	1,1 (1-2)	1,1 (1-1,5)	1 (1-1,5)	1,1 (-)
	Siste trenging				1,3 (1-2)	1,4 (1-1,5)	1,3 (1-1,5)	1,2 (1-1,5)
	Uttelling Skamik	0	0	0	1,5 (1-2)	1,6 (1-1,5)	1,5 (1-1,5)	1,6 (1-2)
	Etterkontroll				1,5 (1-3)	1,5 (1-1,5)	1,2 (1-1,5)	1,5 (1-2)
	Effekt (%)	-	100	100
B	Før behandling	5,35	7,2	1,25	0,6 (0-2)	1,4 (1-1,5)	1,2 (1-1,5)	1,3 (1-1,5)
	Siste trenging				0,6 (0-1)	1,5 (-)	1,4 (1-1,5)	1,5 (1-1,5)
	Uttelling Skamik	1,75	0,65	0,25	0,3 (0-1)	1,5 (1-2)	1,4 (1-2)	1,5 (1-2)
	Etterkontroll				0,7 (0-2)	1,1 (1-2)	1,5 (1-2)	1,8 (1-2,5)
	Effekt (%)	67	91	80
C	Før behandling	2,4	0,45	0,1	0,9 (0-2)	1,6 (1,5-2)	1,1 (1-1,5)	1,1 (1-1,5)
	Siste trenging				0,8 (0-1)	1,1 (1-1,5)	1,1 (1-1,5)	1,3 (1-1,5)
	Uttelling Skamik	0,9	0	0,05	0,9 (0-1)	1,7 (1,5-2)	1,2 (1-2)	1,5 (1-2,5)
	Etterkontroll				1 (0-2)	1,5 (1,5-2)	1,2 (1-2)	1,5 (1-2,5)
	Effekt (%)	63	100	50
D	Før behandling	0,1	1	0,9	1 (-)	1,3 (1-1,5)	1 (1-1,5)	1,1 (1-2)
	Siste trenging				1 (-)	1,1 (1-1,5)	1,2 (1-1,5)	1,2 (1-3)
	Uttelling SkaMik	0,05	0,1	0,1	1,3 (1-2)	1,4 (1-2)	1,2 (1-1,5)	1,5 (1-2,5)
	Etterkontroll				1,4 (1,1,5)	1,2 (1-2)	1,5 (1-2,5)	1,5 (1-3)
	Effekt (%)	50	90	89

Resultater

Velferdsscore

Velferdsscore viste at fisken ble utsatt for ytre påkjenning både fra trengingen før behandlingen og fra SkaMik (Tabell 6). Det ble generelt registrert begrenset påvirkning av hud- og slimlag. Størst endring ble registrert for skjelltap (figur 1). Gjennomsnittlig velferdsscore for skjelltap varierte fra 1,5-1,8 rett etter behandling. Økningen i skjelltap var signifikant. En økning i score for hudblødninger og slimlag ble observert, men økningene var ikke signifikant. Alle fiskegruppene viste tegn til restitusjon på oppfølgingsbesøket som ble foretatt rundt to uker etter behandling. Slimlag og hudblødninger så ut til å restitueres raskere enn skjelltapet.

Gjellescore viste stabilt nivå før og etter behandling og dokumenterte at alle fiskegruppene som ble vurdert hadde mild gjellebetennelse.

Dødelighet

Den akutte dødeligheten, definert som dødeligheten de første tre dagene etter behandling, var generelt lav og varierte fra 0,05-0,14 %. Den akkumulerte dødeligheten definert som 14 dager etter avlusning varierte, men var generelt tilsvarende eller noe høyere enn 14 dager før behandling (Tabell 9). Merdødeligheten ved behandlingen, definert som avvik fra dødelighet registrert i den aktuelle behandlingsenheten 14 dager før avlusning, varierte fra 0-0,57 %. Ved tre av fire behandlinger var merdødeligheten 0,12 % eller lavere.

Atferd

Det ble ikke registrert noen vesentlige forskjeller i atferd mellom behandlingene på de forskjellige observasjonspunktene, resultatene omtales derfor samlet.

Fisken viste generelt rolig atferd i forbindelse med trenging. Noen få enkeltfisker viste tegn til kortvarig fluktrespons. Gisping og kraftige slag med halefinnen ble registrert hos en del fisk, særlig helt mot slutten av avkastet og kulerekken da fisken sto tettere. Fisken lot seg føre over vannavskilleren uten tegn til panikkatferd, men det ble registrert en god del sprelling og sideveis bøying her. Idet fisken kom ut fra SkaMikenheten viste den et tilsvarende aktivitetsnivå, men lot seg føre med vannstrømmen gjennom utførselsrennen og ut i merden. Som ved trengingen ble det i utførselsrennen registrert enkeltfisker med kortvarig fluktrespons. Undervannskamera viste at fisken generelt svømte forholdsvis rolig i merden idet den traff vannflaten, men enkelte fisk foretok en spurt på noen meters varighet før de roet seg. Stiming startet opp rett etter behandling, men det ble registrert en del enkeltfisk som sto passivt langs notveggen. Visuell inspeksjon i forbindelse med etterkontroll viste generelt et pent merdbilde med normal overflateaktivitet. Det ble ikke registrert vesentlig forskjell i merdbildet på oppfølgingsbesøket sammenliknet med merdinspeksjonen foretatt like før oppstart av behandling.

Diskusjon

Effekten mot kjønnsmodne hunnlus varierte mer enn effekten mot bevegelige stadier. Dette samsvarer med resultater fra studier av andre mekaniske metoder (10, 11). Det er imidlertid knyttet høy usikkerhet til laveste og høyeste effektprosent oppgitt for kjønnsmoden hunnlus. Dette kan skyldes at det ble registrert svært lave lusetall før behandling ved to av lokalitetene (A og C) samtidig som et begrenset antall fisk er undersøkt. Gjentatte tellinger utført av oppdretter under behandling viste imidlertid et stabilt resultat og at metoden ved strategisk bruk kan medføre en tilnærmet nullstilling av lusenivået. Det ble registrert en reduksjon av fastsittende stadier, men endringen var ikke signifikant. Effekt mot fastsittende stadier anses imidlertid som et forventet resultat ved bruk av metoden (Kari Lervik, SinkabergHansen, personlig meddelelse).

Velferdsscore viste at fisken ble utsatt for ytre påkjenning både fra trengingen og fra selve behandlingen med SkaMik. Det ble registrert størst endring i parameteren skjelltap, noe som samsvarer med tidligere studier (10, 11). Alle fiskegruppene viste tegn til restitusjon ved etterkontroll to uker etter behandling, men skjelltap var den parameteren som så ut til å ha lengst restitusjonstid og sterkest sammenheng med bruk av SkaMik. Lokalitet B ble behandlet med SkaMik fire uker i forkant av avlusningen dokumentert i denne studien. Førtellingen viste en score for skjelltap som indikerer at restitusjonsprosessen var kommet langt fire uker etter behandling med SkaMik.

Lavgradig finnesplittelse ble registrert både før og etter behandling for alle avlusningene. Skadene var i hovedsak lokalisert til rygg-, hale- og brystfinner. Årsaken til dette er ikke klar, men resultatene indikerer at selve håndteringen og forhold ved trengingen kan være av større betydning enn passasje gjennom SkaMik.

Behandlingene ble gjennomført på temperaturer fra 11,1-14,7 °C og under stabile værforhold, noe som forventes å gi gunstige betingelser for restitusjon. Kaldere og mer krevende vær forventes å medføre lengre restitusjonstid og større påkjenning fra trengingen, og dermed økt risiko for bivirkninger relatert til hudlag. Bakteriell sårinfeksjon er en bivirkning som kan oppstå i etterkant av enhver håndtering, men sårskader ble imidlertid ikke registrert i etterkant av disse behandlingene. Avlusningene ble dokumentert innenfor et tilsynelatende gunstig temperaturintervall, men disse temperaturene utgjør samtidig tidspunktet for når metoden er mest benyttet. Registreringer fra Fisheraqua-service, som drifter avlusningsenheten dokumentert i denne studien, viser at 83 % av behandlingene med SkaMik i 2019 ble utført i perioden juli-oktober (Stig Myhre, personlig meddelelse). Metoden var i bruk i perioden juni til november i 2019. «Tiltaksveileder kontroll med lakselus og skottelus» oppgir mekanisk metodikk som særlig egnet midtsommer til sen høst, samtidig som den anbefaler at mekanisk metodikk unngås ved temperaturer under 7 °C (12). Leverandøren gir liknende føringer for temperaturspekter for bruk av metoden (Geir Skarstad, personlig meddelelse). Dokumentasjon ved temperaturspekteret i denne studien beskriver tidspunktet metoden er mest anvendt og anses derfor som sentralt ved vurdering av metodens forsvarlighet. Det er likevel behov for mer kunnskap om sikkerhetsmargin ved benyttelse av metoden ved lave temperaturer, samt regenereringsprosessen ved risttap.

Det ble påvist få akutte skader i prosjektet som kunne ses i sammenheng med SkaMik. Hos to av fem individer ved anlegg A ble det påvist akutte blødninger i muskel etter behandling. Disse skadene kan være forårsaket av håndtering i forbindelse med behandlingen eller av selve SkaMik-enheten. Ved etterkontroll ble det påvist akutte skader i muskel ved to anlegg som ble sett i sammenheng med nylig traume. Skadene besto av mild nekrose og/eller blødninger i muskel, men var imidlertid for ferske til at de kunne skyldes behandlingen to uker tidligere.

Ved anlegg A var verdiene for CK forhøyede etter behandling. I de øvrige anleggene ble det imidlertid ikke registrert en slik forhøyning, og nivåene for enzymet var vesentlig lavere. Årsaken til dette er uklar. Prøvene ble analysert på nytt for å sikre at resultatene var reelle.

Andregangs analyse medførte ingen påvirkning av resultatene.

CK er et enzym som finnes i muskelceller og som frigjøres i forbindelse med muskelskade (13). Utskillelsen skjer ganske raskt etter at et traume eller en skade har skjedd, og øker kraftig de første timene etter (14). Tidligere studier hos laks har vist at verdiene for CK hos denne arten er høye og at det kan være stor normalvariasjon mellom individer (15). Det er likevel den mest spesifikke markøren for skjelettmuskel som kan måles med standardmetoder hos laks. Selv om det finnes lite litteratur på verdier for CK etter traume hos laks, så er dette et enzym som har samme funksjon hos mennesker og fisk. Hos menneske øker verdiene etter for eksempel traume eller uttalt muskelaktivitet (14), noe man kan forvente til en viss grad ved en avlusning. CK ble valgt som parameter på akutt skade for å dokumentere den mekaniske påkjenningen fisken utsettes for gjennom sin ferd gjennom SkaMik. Det var forventet en forskjell mellom uttakene før og etter behandling. Prøvesvarene for lokalitet A kan indikere at enkelte individer fra denne fiskegruppen ble utsatt for moderat traume under avlusningen. Prøvesvarene fra de øvrige tre lokalitetene viste imidlertid ingen grad av muskelskade.

Målingene for stressparametere viser lave konsentrasjoner for kortisol og generelt begrenset endring i laktat og pH i muskel etter SkaMik. For kortisol ble det ikke registrert noen forskjell mellom prøver tatt ved slutten av trengingen og to timer etter SkaMik, noe som indikerer at SkaMik i seg selv gir en begrenset akutt stressrespons. Disse funnene samsvarte med registreringene for velferdsscore og atferd. Laktat steg jevnt gjennom behandlingen, mens pH ble noe redusert. Dette var som forventet, da disse parameterne gir et mål på muskelutmattelse og stress over tid. Målingene for laktat og pH indikerte muskelutmattelse ved slutten av trengingen samt rett etter behandling med SkaMik. Det ble registrert liten eller ingen forskjell i muskelutmattelse mellom trenging og SkaMik.

Plasmakortisol er et godt kjent stresshormon som øker allerede 1-2 minutter etter stresseksponering gjennom aktivering av HPI (hypothalamus-hypofyse-interrenal)-aksen (16). Når kortisolresponsen er utløst tar det omlag 24 timer før nivåene er tilbake til det normale hos laks (17). Kortisol medfører at glykogen mobiliseres slik at det oppnås økt mengde glukose som energikilde for fiskens stressatferd. Dersom oksygentilgangen ikke er tilstrekkelig for å forbrenne glukosen vil forbrenningen bli ufullstendig med det resultat at laktat hopes opp i blodet og fører til redusert pH i skjelettmuskel. Økte konsentrasjoner av laktat og kortisol i plasma benyttes derfor ofte som stressindikatorer (18) i tillegg til redusert pH i muskulatur.

Kortisolnivået hos laks varierer fra 0 nmol/L for en ustresset fisk til over 1000 nmol/L for en ekstremt stresset fisk (10). Typiske konsentrasjoner ved prøvetaking av ustresset fisk vil være rundt 50 nmol/L (19, 20), mens fisk som har vært utsatt for trenging og håndtering i brønnbåt kan forventes å ha konsentrasjoner rundt 850 nmol/L (19). I denne studien var konsentrasjonene rundt 100-200 nmol/L like før og 2 timer etter SkaMik.

I muskulatur hos en ustresset fisk vil pH være 7,9 ± 0,1 mens den for en fisk med utmattet muskulatur vil være rundt 7,3 ± 0,1 (10, 18, 21). I denne studien var pH 6,7-7,0 like før og to timer etter SkaMik. Laktatnivå hos en ustresset fisk vil være rundt 0 – 1 mmol/L mens konsentrasjonen for en ekstremt stresset og utmattet fisk vil være over 15 - 20 mmol/L (10, 18). I denne studien var laktat 11-14 mmol/L like før og to timer etter SkaMik. Verdiene for pH og laktat var overraskende da de indikerer uttalt muskelutmattelse, noe som samsvarer dårlig med atferdsregistreringer, produksjonsdata og andre prøvesvar fra behandlingen. En mulig årsak til dette kan være fiskens reaksjon ved eksponering for høydose isoeugenol. Det ble registrert høyt aktivitetsnivå hos samtlige fisk umiddelbart etter overføring til bedøvelseskaret og frem til anestesi inntraff. Atferden varte i flere minutter. Denne anaerobe muskelaktiviteten forventes å ha medført opphopning av laktat og redusert pH i muskulatur, samtidig som kortisolutskillelse som følge av oppholdet i bedøvelseskaret ble hemmet via anestesimiddelets påvirkning av HPI-aksen. Atferden hos anestesert fisk kan dermed forklare manglende samsvar mellom pH og laktat i muskel, og kortisol, produksjonsdata og atferdsregistreringer fra behandlingen med SkaMik.

Ved to av behandlingene ble det tatt ut et ekstra sett med prøver like før behandlingen for å dokumentere fiskens stressrespons på selve trengingen. Disse prøvene viste at kortisolnivået var svakt høyere ved starten av trengingen, mens laktat var svakt forhøyet mot slutten av trengingen. Kortisolresponsen kan indikere at fisken utvikler en mer akutt stressrespons som følge av oppstarten av selve håndteringen enn selve trengingen, og at den roer seg når de nye miljøforholdene stabiliserer seg. Økningen i laktat gjennom trengingen viser at slik håndtering er krevende for fisken. Den begrensede forskjellen mellom prøveuttakene foretatt ved siste trenging og to timer etter behandling underbygges av atferdsregistreringene, og står i sammenheng med tidligere dokumentasjonsarbeid gjort på betydningen av trenging. Tidligere undersøkelser har vist at trenging kan utgjøre en betydelig del av den totale påkjenningen i forbindelse med termisk og annen mekanisk behandling (2, 10, 20). Resultatene fra disse undersøkelsene viser at dette også er tilfellet ved avlusning med SkaMik.

Prøvepunktet «2 timer etter» ble målt fra siste fisk var ferdig behandlet med SkaMik. Avhengig av biomasse håndtert og følgelig varighet på selve behandlingen kan dette innebære at prøvetatt fisk hadde vært ferdig avluset i alt fra 2-8 timer. Denne potensielle spredningen i tid anses ikke å ha medført vesentlig betydning for funnene ved dette prøvetakingspunktet.

Ved lokalitet D ble det ved etterkontrollen registrert vesentlig lavere verdier for pH og høyere konsentrasjoner av laktat enn i resten av prosjektet. Dette uttaket tok imidlertid lengre tid enn de øvrige uttakene, noe som gjorde at fisken ble stående lengre og hardere trengt. Denne fiskegruppen utviklet derfor en større grad av muskelutmattelse. Verdiene er imidlertid interessante da de viser konsekvensen av langvarig og hard trenging, og hvordan slik håndtering i forkant av en avlusning kan utgjøre et kritisk punkt.

Anlegg B hadde nedsatt hjertehelse og var forsøkt behandlet med termisk metodikk i forkant av SkaMik-behandlingen. Denne avlusningen måtte avbrytes på grunn av at fisken ikke tålte håndteringen. Alle anlegg som inngikk i prosjektet hadde mild gjellebetennelse, diagnostisert gjennom visuell inspeksjon og histologi. En fiskegruppe hadde nylig gjennomgått en infeksjon med Piscine orthoreovirus (PRV) og ble av den grunn forventet å ha noe redusert oksygenkapasitet (22). Den lave dødeligheten etter behandling indikerer sammen med resultatene for stressrespons at SkaMik kan være et egnet alternativ for behandling av fisk med redusert hjerte- og gjellekapasitet.

Dødeligheten etter avlusning, både akutt og kronisk, var generelt lav. Dette var et interessant funn med tanke på resultater fra en spørreundersøkelse utført av Veterinærinstituttet hvor fiskehelsepersonell svarte på spørsmål om dødelighet i forbindelse med avlusning (2). Score 1 betød at det sjelden eller aldri ble sett dødelighet, mens score 5 innebar at det ble sett ved nesten alle avlusningene. Akutt dødelighet ble definert som over 0,2 % dødelighet de første tre dagene etter avlusning, mens økt forsinket dødelighet ble definert som inntil to uker etter behandling. Avlusning med spyling og/eller børsting fikk score 3,4 for akutt dødelighet og 2,7 for forsinket dødelighet. I vår studie ble verken økt akutt eller økt forsinket dødelighet registrert. Den store forskjellen mellom fiskehelsepersonell sine erfaringer med mekanisk metodikk og resultatene i denne studien kan skyldes en rekke forhold; for eksempel fiskens helsestatus, temperatur, ulik håndtering og forskjellig utstyr. Resultatene fra disse fire behandlingene gjenspeiler erfaring fra selskap hvor metoden har vært mye brukt (Kari Lervik, SinkabergHansen, personlig meddelelse). Dette indikerer at teknisk kompetanse og rutiner for selve håndteringen kan utgjøre en stor del av det endelige resultatet ved avlusning med IMM.

Appetitten varierte noe etter håndteringen, halvparten av anleggene var tilbake på normal fôring dagen etter avlusning mens den andre halvparten brukte tre dager for å komme tilbake til samme nivå. Årsaken til dette er ikke klar. For tre av de fire anleggene ble det registrert en topp i fôringen 6-7 dager etter avlusningen. Appetittøkningen hadde ikke en tydelig sammenheng med temperatur. Økt fôring kan indikere en viss grad av kompensasjon etter en periode med nedsatt fôrinntak, samt si noe om fiskens restitusjon. Appetitt er en mye brukt parameter fra andre deler av veterinærmedisinen som indikator på dyrs allmenntilstand. Erfaring tilsier at fisk viser redusert appetitt etter ekstra påkjenninger. I dette prosjektet samsvarte atferdsregistreringene godt med fôringsdata. Fisken viste generelt et økt aktivitetsnivå etter trenging og avlusing, og det ble registrert enkeltfisk med kortvarig fluktrespons umiddelbart etter behandling. Behandlingsenhetene var raskt tilbake på samme utfôringsprosent som to uker før håndtering, noe som indikerer begrenset påkjenning på besetningsnivå.

Fisken viste generelt stabil atferd gjennom trenging og avlusning. Det ble ikke registrert noen merkbar forskjell i atferd rett etter passasje gjennom SkaMik-enheten, sammenliknet med mot slutten av trengingen. Dette underbygges også av målingene utført på forskjellige stressparametere samt forekomsten av akutte skader. Dersom fisken hadde reagert med sterkt ubehag eller smerte er det rimelig å anta at fisken ville ha uttrykt en merkbar atferdsendring, for eksempel i form av fluktrespons, økt aktivitet eller endret svømmemønster (9). Dette ble ikke registrert.

Konklusjon

Behandlingseffekt mot bevegelige stadier av lakselus varierte fra 90-100 %.Effekten mot kjønnsmodne hunnlus varierte fra 50-100 %. Det er imidlertid knyttet høy usikkerhet til laveste og høyeste effektprosent oppgitt for kjønnsmoden hunnlus. Dette skyldes at det ble registrert svært lave lusetall (0,1 kjønnsmodne hunnlus) før behandling ved to av lokalitetene.

Påkjenning på fisken ble kartlagt gjennom målinger av stressparametere, histologi, blodkjemi, scoring av hud- og slimlag, atferdsregistreringer, oppfølgingsbesøk to uker etter behandling samt innhenting av data fra oppdretters driftsdatabase (Fishtalk). Resultatene fra disse undersøkelsene viste begrenset påkjenning på fisken, men ett av hovedfunnene var økning i skjelltap. Behandling under forutsetningene i denne studien vurderes som fiskevelferdsmessig forsvarlig.

Sammendrag

Avlusning med SkaMik versjon 1.5 ble dokumentert ved rutinemessig behandling av fire lokaliteter med atlantisk laks (Salmo salar) fra 1,7-4,1 kg. Undersøkelsene ble foretatt i perioden juni-august 2019 og temperaturen i sjø varierte fra 11,1-14,7 °C. Effekten mot bevegelige stadier av lakselus (Lepeophtheirus salmonis) varierte fra 90-100 %. Effekten mot kjønnsmodne hunnlus varierte fra 50-100 %. Det er imidlertid knyttet høy usikkerhet til laveste og høyeste effektprosent oppgitt for kjønnsmoden hunnlus. Dette skyldes at det ble registrert svært lave lusetall før behandling (0,1 kjønnsmodne hunnlus) ved to av lokalitetene. En reduksjon av fastsittende stadier ble også registrert, men endringen var ikke signifikant.

Velferdsscore viste at fisken ble utsatt for ytre påkjenning både fra trenging og fra SkaMik. Størst endring ble registrert for skjelltap.

Stressrespons ble kartlagt gjennom målinger av kortisol, laktat og pH. Liten forskjell mellom prøver tatt ut før og etter SkaMik tyder på at stresspåkjenningen som følge av selve SkaMik-enheten er lav, og at trenging kan utgjøre en betydelig del av den totale stresspåkjenningen fra avlusning med SkaMik.

Akutte skader ble kartlagt gjennom histologi og måling av enzymet kreatin kinase (CK) i plasma. Ved ett anlegg ble det etter behandling ved histologiske undersøkelser påvist moderate skader i form av akutte blødninger i muskel samt forhøyede konsentrasjoner av CK i plasma. I de øvrige anleggene ble det ikke registrert skader som kunne relateres til behandlingen eller økte plasmakonsentrasjoner av CK. To uker etter behandling ble det ikke påvist skader som kunne relateres til avlusningen.

Den akutte dødeligheten var lav og varierte fra 0,05-0,14 %. Dødeligheten to uker etter behandling var lav.

To av fiskegruppene var tilbake på normal utfôringsprosent dagen etter behandling. De andre to fiskegruppene var tilbake på normal utfôringsprosent tre dager etter behandling. I tre av fire anlegg ble det registrert en fôringstopp 6-7 dager etter avlusningen.

Fisken viste generelt rolig atferd i forbindelse med trenging og behandling. Det ble ikke registrert noen forskjell i atferd mellom fisk observert mot slutten av trengingen og like etter behandling med SkaMik. Fisken gjenopptok raskt normal atferd noe som også underbygges av fôringsdata.

Summary

FISH WELFARE, BEHAVIOUR AND EFFICACY FROM TREATMENT WITH SKAMIK 1.5

The use of Skamik version 1.5 was documented during routine mechanical treatment of Atlantic salmon (Salmo salar) at four sites with fish weighing 1,7-4,1 kg. The study was carried out from June – August 2019 and the sea temperature ranged from 11,1-14,7 °C. Efficacy against motile stages of sea lice (Lepeophtheirus salmonis) ranged from 90-100 %. Efficacy against adult females varied from 50-100 %. High uncertainty is however associated with the lowest and highest efficacies stated for adult females due to low lice counts before treatment (0.1 adult females) at two of the sites. A reduction in copepods was also noted but the findings were not statistically significant.

Welfare score revealed that farmed salmon were exposed to external strain both from the crowding and the SkaMik. The largest change was registered for loss of scales.

The stress response was measured by cortisol, lactate and pH. Little difference between sampling before and after SkaMik indicated that stress from the Skamik unit was low, and that crowding can constitute a significant part of the total stress strain from treatment.

Acute injuries were measured by histology and the enzyme creatin kinase (CK). At one site, moderate damage in the form of acute bleeding in muscle (histology) as well as elevated values ​​for CK was detected after treatment. In the other sites, no injuries that could be related to the treatment or increased values ​​of CK were registered. No injuries related to the procedure were detected two weeks after treatment.

The acute mortality was low and ranged from 0.05-0.14 %. The mortality two weeks after treatment was low.

Two of the fish groups returned to normal feeding the day after treatment. The other two fish groups returned to normal feeding three days after treatment. A peak in feeding was registered 6-7 days after treatment in three out of four sites.

The fish showed in general calm behavior during crowding and treatment. No difference in behaviour was observed between fish observed towards the end of the crowding and immediately after treatment with SkaMik. The fish quickly resumed normal behaviour, which is an observation that also is supported by the feeding data.

Etterskrift

Takk til Fisheraquaservice AS for godt samarbeid i forbindelse med prøvetaking under behandling med SkaMik 1.5. Takk til SinkabergHansen og Emilsen Fisk for bidrag i form av lokaliteter, fisk og produksjonstall, samt konstruktive innspill i planleggingen av prosjektet. Takk til Lauris Boissonnot, Aqua Kompetanse, for vitenskapelige innspill i planleggingsfasen samt tolkning av resultater. Arbeidet er finansiert av SkaMik AS.