Utbrudd av kaningulsott hos tamkanin i Agder

Veterinærinstuttet mottok i juni en tamkanin til obduksjon fra et kaninhold i Agder. Holdet besto av fire voksne kaniner og to kull bestående av 16 unger, hvorav samtlige døde i løpet av svært kort tid (noen timer). Det var få kliniske tegn hos kaninene, men det var gjentagende at de sluttet å spise og fikk kramper. En fire uker gammel kaninunge ble observert i live med nevrologiske symptomer som hodetilt og skjelvinger. Noen av kaninene ble behandlet med panacur på grunn av mistanke om infeksjon med Encephalitozoon cuniculi. Mattilsynet ble kontaktet av lokal veterinær og en kanin ble sendt inn til obduksjon ved Veterinærinstituttet med mistanke om infeksjon med rabbit haemorrhagic disease virus (RHDV).

Den innsendte kaninen var en ung hannkanin på 2,15 kg. Obduksjonen viste få funn: Stuvning og ødem i lungene, svullen milt og en velfylt magesekk. Det mest påfallende var en skjør og lys brun lever. Histologisk var det multifokale til konfluerende nekroser i av hepatocyttene i levervevet, med svulne hepatocytter, pyknotiske og karyorrhektiske kjerner, og vakuolisering av cytoplasma (Figur 1). Det var også små nekroser i miltvevet, og det var tromboseringstendens i kapillærer i milt og nyre. Bakteriologisk dyrkning fra milt og lunge viste ingen vekst av bakterier, og parasittologisk undersøkelse av avføring viste sparsom forekomst av Eimeria sp. Ferskt levervev ble på bakgrunn av disse undersøkelsene oversendt SVA i Sverige og undersøkt med RT-PCR for Rabbit haemorrhagic disease virus (RHDV) 1 og 2. Undersøkelsen var positiv for RHDV 2.

Colibacillose på avvent gris

Veterinærinstituttet mottok tre svabre med tykktarmsinnhold eller tynntarmsinnhold etter feltobduksjon av tre avvente smågriser fra en satellittbesetning i en purkering. Grisene var funnet døde om morgenen én uke etter avvenning. Det hadde vært mye av en forbigående diaré i dieperioden før avvenning, og tilveksten hadde vært noe dårligere enn vanlig.

Totalt døde 33 av 213 grisunger (cirka 15%). De første døde på dag 7 etter avvenning, og så døde de fleste i løpet av påfølgende uke. Noen individer viste sentralnervøse symptomer med skeiv gange, ustøhet og raving før de døde. Andre ble funnet døde tilsynelatende uten forutgående sykdomstegn. I binger med syke eller døde ble alle de andre grisene uavhengig av helsetilstand behandlet med kombinasjonen trimetoprim og sulfadiasin (Borgalvet) - uten tydelig effekt.

Det var ingen eller vage tegn til ødem under sykdomsforløpet og feltobduksjon. Gjennomgående funn ved obduksjonen var tyntflytende tarminnhold, hyperemi i tynntarmsveggen og forstørra krøslymfeknuter. Hjernen på et klinisk sykt, medikamentelt avlivet individ ble tatt ut og inspisert i felt uten funn av tegn på betennelse eller bakteriell infeksjon.

Bakteriologisk undersøkelse viste rikelig med hemolytisk Escherichia coli i reinkultur fra alle prøvene. Ved serologisk undersøkelse av O-grupper ble et isolat typet til E. coli O141. Isolatet ble helgenomsekvensert med funn av gener for serotype O141:H4 og virulensfaktorene shigatoksin stx_2e, F18 (tilheftingsfimbrier) og varmestabilt enterotoksin II. Følgelig foreligger en stamme av E. coli med en kombinasjon av egenskaper som kan forårsake både avvenningsdiaré og ødemsyke. Vi mangler grunnlag for å uttale oss om hvor vanlig denne kombinasjonen er. Det er helgenomsekvensering som nå gjør det enklere å bestemme de toksindannende egenskapene til E. coli.

Colibacillose hos gris etter avvenning manifesterer seg vanligvis som avvenningsdiaré eller ødemsyke, og begge disse sykdomstilstandene er relativt vanlig forekommende i norske svinebesetninger. De opptrer oftest hver for seg, men de har flere sammenfallende faktorer for patogenese, som for eksempel fimbrietilhefting, kolonisering av tarmepitelet og toksindannelse. Begge viser seg typisk i løpet av de første to ukene etter avvenning, etter bortfall av laktogen immunitet og ved overgang fra purkemjølk til fast føde. Overgangen fra lettfordøyelig melk til store mengder energi- og proteinrikt kraftfôr kan være en risikofaktor. Selv små mengder ufordøyd næringstoff i tarmen gir gode vekstvilkår for E. coli. Utenom den typiske perioden kan avvenningsdiaré og ødemsyke av og til sees seint i spedgrisperioden og seinere etter overflytting til annet hus eller avdeling.

Utviklingen av avvenningsdiaré forklares ved at E. coli fester seg med fimbrier og koloniserer tarmveggen, og så virker enterotoksinet lokalt i mukosa. Ved ødemsyke skjer i prinsippet den samme tilheftingen og koloniseringen, men shigatoksin, som dannes i tarmlumen, absorberes og distribueres med blodet til små arterier og arterioler der det binder seg til reseptorer i endotelet og forårsaker endotelskade og angiopati. Dette medfører lekkasje av proteinfattig væske ut i vevene og ødemutvikling. Mens det dominerende symptomet ved avvenningsdiaré gir seg selv, domineres det det kliniske bildet ved ødemsyke av sentralnervøse symptomer og akutte dødsfall på grunn av ødem i hjerne og leptomeninger. Makroskopisk finnes ødem typisk subkutant i panne og øyelokk, i magesekkens submukosa og i tykktarmskrøs. Det er viktig å merke seg at det ikke alltid er like enkelt å oppdage ødem på grisene, slik at en sikker diagnose avhenger av bakteriologisk undersøkelse. Andre forhold som kan komplisere diagnostikken er parallelle infeksjoner med forskjellige stammer av E. coli som hver for seg produserer enterotoksin eller shigatoksin eller som i dette tilfellet infeksjon med E. coli som produserer både enterotoksin og shigatoksin. Sykdomsforløpet var i dette tilfellet forenlig med ødemsyke, og det er derfor grunn til å tro at produksjon av shigatoksin var avgjørende for sykdomsutviklingen. Prognosen for dyr med uttalte symptomer på ødemsyke er avventende til dårlig. Behandling med antibiotika har vanligvis lite for seg etter at symptomene har manifestert seg fordi toksinet da allerede er bundet til reseptorene.

Ulike fôringsstrategier med svakere fôring i risikoperioder, økt fiberinnhold i fôret, tilsetning av syrer og sinkoksid kan være aktuelt for å forebygge colibacillose etter avvenning. Denne bruken av sinkoksid blir forbudt i EU og Norge fra juni 2022. Det finnes to aktuelle markedsførte toksoidvaksiner med ødemsyke som indikasjon. Begge fører til utvikling av en spesifikk immunrespons med antistoffproduksjon mot shigatoksin stx_2e, og har i forsøk og i felt vist seg å være effektive mot sykdom og død. Mot avvenningsdiaré finnes en levende peroral vaksine med E. coli med fimbrietypene F4 og F18, men vaksinen har ikke norsk markedsføringstillatelse. Det må derfor søkes om godkjenningsfritak før bruk.

Actinobacillose hos sau

Veterinærinstituttet mottok i begynnelsen av oktober et hode av en søye av rase Norsk Kvit sau. Søya var 4 år gammel og kom fra en besetning i Finnmark. Søya var oppdaget på beite i forbindelse med sanking og hadde hevelser i hodet, spesielt kjeve og munnparti. Sauen ble avlivet og undersøkt av Statens Naturoppsyn som konkluderte at det ikke var snakk om rovdyrskader. Samtidig var det ytterligere to besetninger i samme område som hadde oppdaget sauer med lignende hevelser i hodet.

Mattilsynet ble kontaktet og sendte inn ett hode til Veterinærinstituttet i Tromsø.

Ved undersøkelse av hodet ble det funnet skorper og sår i huden på begge kinn, omkring underkjeve, lepper og nese (bilde 1). Det var gulgrønt, seigt puss i noen sår og i små byller i huden. Huden var fortykket med lyst, fleskete vev. Det var byller i spyttkjertel i underkant av ørene. Lymfeknuter i underkjeve og svelg var forstørret og det var puss i retopharyngeale lymfeknuter.

Ved bakteriologisk undersøkelse vokste det dominerende, rikelig med Actinobacillus ligneriesii.

Histologisk undersøkelse fra hud, leppe og lymfeknuter viste fibrose og non-purulent diffus betennelse i underhud og abscessdannelse i lymfeknute.

Actinobacillus ligneriesii er en slimhinnebakterie hos drøvtyggere som sporadisk kan føre til sykdommen actinobacillose hos storfe og sau. Bakterien kan infisere sår i munnhule, svelg hos sau og danne purulente/flegmonøse betennelser i underhud på hodet, samt purulent lymfadenitt. Hos storfe er den kjent som årsak til betennelse i tunga, såkalt «tretunge». Det er sannsynlig at sauene i dette område hadde beitet på noe som hadde laget sår i munnhule og dermed utviklet betennelse i svelg og underhud.

I 2018 var det et stort utbrudd av actinobacillose hos sau i Nordland. En besetning med villsau hadde fôret dyrene med granbar i lengre tid og cirka 80 dyr utviklet actinobacillose (Fodstad NVT juni 2018).

Bakterien er angitt å være følsom for flere typer antibiotika men kan kreve langvarig behandling.