«Den første gjætarseremoni på Ås-garden»

Det var om høsten i 1945, kort tid etter slutten på andre verdenskrig, at det ble stelt i stand fest på Norges veterinærhøgskole for å feire ferdigstillingen av den nye Messa (1). Egil Tveit var student på kull ’40 og deltok på denne festen, som etter hvert ble ganske så fuktig på tross av den generelle mangelen på mat og alkoholholdig drikke som rådet i landet på denne tiden. Mot slutten av gildet kjente Egil en sterk dragning i kroppen, og han beveget seg dit den førte. Han endte opp i kjelleren i hovedbygningen, i et rom der det ny-vevde bildeteppet av St. Blasius var gjemt unna for den tyske okkupasjonsmakten som hadde regjert fram til bare noen måneder tidligere.

Egil ble grepet av en sterk tretthet, og falt i søvn på gulvet. I samme øyeblikk fyltes rommet plutselig av et sterkt lys, mens bildeteppet rullet seg ut. Ut av lyset åpenbarte St. Blasius seg for Egil, og forkynte om hvordan immatrikulerings- og eksmatrikuleringsseremoniene skulle foregå. Det tok ikke lang tid før den første promosjon ble holdt for gjætarane, med HIPPI Beingrind, konstruert av Trygve fra Myravollen, «den hagaste beinskraparen i Skjærarbui». Resten er historie.

Siden den gang har alle veterinærstudenter, og etter hvert alle dyrepleierstudenter, på Veterinærhøgskolen vært gjennom den særegne promosjonsseremonien, både som helt ferske «larver», og som kandidater.

Unntaket kom ved høstkandidatballet 2020, da restriksjoner på grunn av Covid-19 (eller Stygglungesjuka) gjorde det umulig å gjennomføre seremonien. Det var viktig for oss nåværende promosjonsmedlemmer å få til en god løsning for gjennomføring av seremoniene i det nye veterinærbygget på Ås, slik at tradisjonen blir befestet her fra første stund. Lørdag 18. september var det immatrikuleringsfest som sto for tur.

Første utfordring ble å finne passende lokale. Festsaler har gått ut av moten i plantegningene til moderne og arealeffektive universitetsbygg og vi måtte derfor tenke utenfor boksen. Det store og åpne rommet kalt Hippocampus, som du møter når du går inn i Veterinærbygningen ble vurdert, men her var det rett og slett for lyst, og akustikken for dårlig. Vandrehallen kalt Aorta var derimot mer egnet. Her er det skjeletter, preparater og anatomiske plansjer på utstilling, og kombinert med mulighetene for lysdemping var dette det nærmeste vi kom Festsalen i hovedbygningen. Selv om Aorta virket lovende, var det fortsatt for lyst til å kunne skape den gode, okkulte promosjonsstemningen.

Løsningen ble å kjøpe en stor blendingsgardin fra Stoff & Stil, som vi brukte til å dekke over det store vinduet i enden av vandrehallen. Mer svart stoff ble kjøpt for å dekke over de stilrene bordene i hallen, slik at de også fikk et mer okkult preg. Moderne bygg krever moderne brannvernsregler, og tiden for levende lys under promosjonsseremoniene er dermed forbi. Falske kubbelys med LED- lamper fra Jysk ble heldigvis et verdig alternativ. Den siste puslespillbrikken som manglet, var piano. Siden flygelet nå står i tidligere nevnte Hippocampus og ikke kan flyttes, måtte elektrisk piano brukes under syngingen av kvadet. Dette fungerte dog godt med lydanlegg lånt av VSF, og målet er å få skaffet et «ordentlig» piano som kan stå nede i Aorta til seremoniell bruk.

Den første gjætarseremoni på Ås var en historisk anledning, og seremoniteksten måtte følgelig få tilskudd som reflekterte dette. Det nye bygget måtte få navn i stil med det nynorsk-norrøne språket som preger Promosjonens og Ordenskollegiets tekster, og det samme måtte Aorta. Den nye Veterinærhøgskolen ble døpt «Åsgarden», eller «Ny-garden blant Ås vollane», mens Aorta fikk navnet «Beinskuarhalli» og «hovudåra». Det nye tillegget i seremoniteksten ble lest opp etter at St. Blasius og Promosjonen hadde gjort sin entre, og lød som skrevet i tekstboksen på forrige side.

På denne måten ble standarden for promosjonsseremonier i det nye veterinærbygget satt, og det ble gjort ved Høvedsmann Aksel Heggernes Njaa, 2. gjætar Håkon Avdem, 3. gjætar Tonje Sunde, 4. gjætar Marie Martinsen, 5. gjætar Magnus Dypvik, Tonefyljar Edvard Aase Boge og med Anne Storset som St. Blasius.

St. Blasius: Gjætarar! Eg vil fyrst spyrja: korleis blei det slik, at me hamna her i denne skinande hall ny-tida verdig?

Høvedsmann:St. Blasius! Lærestolen din attom Fåvitsbakken har no blitt lagt øyde, og klokka i Gildehalli har slege sitt siste hjarteslag. Dette er fyrste gongen nye gjætarar og fyljesfrendar vert førde fram fyre Hippus og deg, her i Beinskuarhalli på Åsgarden.

St. Blasius: Men kvifor er det slik at me har forlatt Hippi læresete i Haraldstaden, der Eigil Storskald mottok det heileige skinnbrev? Og kvifor er vi her i Ny-garden blant Ås-vollane?

Høvedsmann: Heimskringla har verte endra sidan Hippus grunnla Garden attom Fåvitsbakken. Tidas tann har vore hard mot salar og hallar. Ein ny stor Gard blei skipa, slik at fleire gjætarar og fyljestfrendar kan læra å verja dyri mot sotter, naud og nott. Her i hovudåra bankar det med liv, som flaumar gjennom runetydarstovane, årelatingssalane og skjærarbuene.

Me gjer lovnad om at me også her vil halde Egil sitt draumesyn, dine ord og tradisjonar like sterke som ved Gamlegarden på Lindarvollen.

Gjætarar, fyljestfrendar, drengar og sveinar skal her slegast i Hippi namn slik den all tid har gått føre seg ved Hippus sitt læresete attom Fåvitsbakken.

Ordforklaring

Gjætar = veterinærstudent/medlem i promosjonen

Fyljestfrend = dyrepleier

Svein = veterinær

Dreng = dyrepleier

Skjærarbui = disseksjonssalen

Gjætarseremoni = promosjonsseremoni for nye veterinær- og dyrepleierstudenter ved immatrikuleringsfesten

Fåvitsbakken = Idioten

Gildehalli = Festsalen

Haraldstaden = Oslo

Heimskringla = verden

Runetydarstove = lesesal

Årelatingssal = operasjonssal